HAMAM'S HISTORIE

Turkisk bad (Hamam) er Midtøstens variant av stimbad/ badstu, som kan karrakteriseres som en fuktig versjon av badstu / sauna. De har spilt en viktig rolle i kulturen i denne delen av Midt østen. En plass for sosiale møter, ritual vasking/ rensing, og som arkitekturisk struktur, institusjon, og senere elementer med spesial kunde...... Europeerne lærte om Hamam fra kontakten med Ottomans, derav “turkish” del av navnet. De offisielle Hamam stedene er delte en del for menn og en for kvinner. Du kan finne separate rom eller at de har forskjellig tid for bruk av badet. Fleste parten av hotellene tilbyr hamam for bruk av begge kjønn.

På veggene i et Tyrkisk Bad kan du finne fat/ vasker med varmt og kaldt vann. De kan bli brukt av deg eller du kan vente til massøren vil komme å skrubbe og vaske deg. Ide fleste tilfeller du kan ( for litt mer penger) få både skrubb og massasje hvis du vil. Dette er i de fleste tilfeller innkludert. Ved siden av vasking og svetting er hamam kjent for forskjellige kroppspleier. Menn bruker ofte den rolig atmosfæren for barbering og kvinner for hårfjerning for hele korppen ( hårfjerning er en plikt i Islam religionen) Besøket i hamamen avsluttes med hvile og avslapping i et kjølig rom.

The Turkish bath (Hamam) is a advancement of the Greco-Roman bath which were used by the “byzantiner” people. Later the bath has been taken by the arabian people. The first hamams in the islam area were build in medieval times in Jordan. Tyrkisk bad (tyrkisk: hamam) er den tyrkiske utviklingen av the gresk- romerske bad som ble brukt av de “bysnatininiske” menneskene. Senere baderitualene har blitt overtatt av det arabiske folket. Det første Haman i slamsk område ble bygget i middelalderen i Jordan. Det tyrkiske badet har spilt en viktig rolle som solsialmøteplass og sted for rituell renising i tyrkisk kultur siden Osmansk tid. De tyrkiske badehusene/ hamamene kan ha monumentale utforminger og represntere høydepunkter i osmansk arkitektur – eller de kan være enkle og praktiske innretninger.

Akitektur

Hamamene kombinerer funksjonaliteten til sine forløpere, de romerske termene, med den tyrkisk-muslimske tradisjonen for bading, rituell rensing og respekt for vannet. Under Det osmanske riket var badene fra begynnelsen anneks til moskeene, men utvikla seg raskt til egne institusjoner, og under den store osmanske arkitekten Sinan til monumentalbygg; det fineste eksemplet er Çemberlitaş Hamam i Istanbul, bygd i 1584. Et typisk hamam består av tre rom. Det første – camekan – tilsvarer det romerske apoditarium. Det tjener som resepsjon og omkledningsrom, og et sted for avslapning og te etter badet. Gjesten kommer deretter inn isoğukluk (romernes tepidarium), som er et middels temperert rom. Lengst inn ligger det varme rommet – hararet – som tilsvarer det romerske calidarium. Camekanet er vanligvis den mest monumentale delen av et hamam; det består som regel av et stort, firkanta rom med et hvelva tak og en fontene i midten. Langs veggene er det oppmurte benker der de badende legger igjen klærne. Soğukluk er ofte ikke mer enn en gjennomgang, men det er også vanlig å plassere vaskeservanter og dusjer her. Hararet er den delen som ofte har det vakreste interiøret. Midt i rommet er det vanligvis en plattform av marmor – göbek taşı – som varmes opp av et ildsted i fyrrommet under – külhan. De tyrkiske badene er ikke forbeholdt menn alene; vanligvis har et hamam separate avdelinger for menn og kvinner.

Bruk / Tellak

Under Det osmanske riket var badene viktige sosiale institusjoner, som i tillegg til å være daglige samlingssteder også kunne tjene som ramme rundt feiring av fødsler, giftemål og årsfester; særlig gjaldt dette kvinneavdelingen. Tradisjonelt var massørene (tellak) unge gutter som bisto kundene med kroppsvasken, og dessuten ytte seksuelle tjenester. Dette systemet døde ut i løpet av de første tiåra av 1900-tallet, etter som Tyrkia i økende grad mottok vestlige impulser. Samtidig avtok de offentlige badene i betydning fordi flere og flere tyrkiske familier fikk installert private bad. Til badet hørte en rekke rekvisitter som fortsatt kan ses i dagens hamamı: En peştemal er et klede av silke eller bomull til å dekke kroppen med. Nalin er en type tresandaler, ofte dekorert med sølv og perlemor, som gir godt feste på det glatte flisegulvet. En kese er en grov vott som brukes til massasjen. Ellers finnes smykkeskrin, forgylte såpekopper, hennaskåler, parfymeflasker med mer.